Historien om Malangen

Der tre kulturer møtes

Mala betyr grense på norrønt. Malangen har lenge vært en grensefjord mellom det agrikulturelle samfunnet og samene, datert tilbake til helt før år 1200.

Man kan og kalle Malangen en smeltedigel, fordi det er et møtepunkt for tre kulturer: samene, nordmennene og kvenene (folk av finsk avstamning).

Som følge av den grenseløse kulturen til det samiske folket, ble de på et tidspunkt tvunget til å betale skatt til den norske, svenske og russiske staten.

Malangen og folket
Ved fjordenbunnen kan vi se spor etter jaktfolket som levde i dette området. Man antar at jeger og samler folk bosatte disse områdene allerede når isen smeltet herifra for 10 000 år siden. Det er funnet helleristninger her som er om lag 4000 år gamle.¨

Fra det syvende århundre ble norske bosetninger etablert langs fjorden, og mange arkeologer mener at vikinghøvdingen Ohthere levde her. Han er kjent for sitt besøk til kong Alfred av Wessex om lag år 890.

I det tolvte århundret, var Malangen grense mellom kongerikene Novgorod og Norge, og den endelige grensen her ble fastsatt 3.juni i 1326. 

I det sekstende århundret var det en folkevandring hvor folk fra sør i Norge flyttet til området i jakt på land. Senere ble de forent med immigranter fra nord i Finlandsom kom til Nord-Norge for å unnslippe fattigdom og hungersnød. Denne blandingen av kulturer førte ved noen anledninger til voldelige sammenstøt, først og fremst mellom nordmennene og samene, men det var kjærlighet også. Det er flere fortellinger om interkulturelle ekteskap, blant annet på gården Nordbynes. Etterhvert som generasjonene gikk, smeltet de tre kulturene sammen. Skutvik derimot, hvor i dag Malangen Resort ligger, var helt inn i det nittende århundre en siste samiske bastion.

Hvem eide Malangen?
Dette er et komplisert spørsmål å besvare i korthet! På 1700-tallet hadde alle innbyggere rett på sin ”egen” jord. De gikk da inn i kontrakter med den som var grunneier. I starten var det kun to jordeiere; Kongen og kirken.

Etter Kalmar-krigen i 1613, var det den dansk-norske kongen som kontrollerte Nord-Norge, og fra 1600-tallet var mesteparten av Malangen i kongens besittelse. Bare en gård ble eid av kirken, og det var Forøy på ytre Malangen. Brukerne av eiendommene var en blanding av samer, nordmenn og kvener.

På midten av det syttende århundret bestemte kongen seg for å selger deler av sin eiendomsportefølje for å lette på gjelden som tronen hadde pådradd seg gjennom mange år med krig. Han som kongen hadde den største gjelden til, Joachim Irgens, fikk i 1666 overdradd all krongods i de nordre delene av Norge. Om lag halvparten av alle registrerte gårder fra Helgeland til Troms var derfor i den tysk-danske embedsmannens eie.

Etter at Irgens døde ble eiendommene delt i flere mindre deler. En av disse delene som inkluderte Troms distrikt (Malangen) ble i 1783 overtatt av Hans Andreas Moursund. Hans sønn og senere sønnesønn fortsatte som store landeiere i nesten 100 år. Rundt 1900 ble landområdene solgt til brukerne av jorda, det vil si jordbrukerne i Malangen

Av Hans-Olav Holtermann Eriksen